La alle steder synge med

Innledningsforedrag av Sindre Skeie
Salmens dag 2016
Nordstrand kirke, april 2016

– La alle steder synge med.

I går var vi med på en salmereise gjennom Norge.

I løpet av den kvelden erfarte i hvert fall jeg at det betyr noe. Det betyr noe at flere stemmer løftes frem. Det skjer noe med fellesskapet når ulike steder får klinge med i fellessangen.

«La alle steder synge med».

Men hvorfor?

Hvorfor skal alle steder være med i sangen?

Bibelen begynner med lyden av en stemme. Guds Ånd svever over vannene på en øde og tom jord.

Så lyder stemmen.

«Det skal bli lys.»

Hvordan lyder Guds stemme?

Det vet vi ikke.

Men vi skal merke oss dette; at helt i begynnelsen manifesterer Gud seg som stemme, som lyd, som vibrasjoner, og mennesket skapes som et vesen som kan sanse slike vibrasjoner og selv frembringe dem – både som språk og som melodi.

Men gjennom urhistorien, altså de første kapitlene av Bibelen, er det lite sang. Eller, det vil si, trolig er det sang, men det fortelles det ikke om. Det sies lite (ingenting?) eksplisitt om sangen. Men kanskje er sangen bare en av de tingene som er så selvsagt at det ikke nevnes. En av de tingene som bare forutsettes.

*

Men sangen spiller en sentral rolle i flere sentrale bibelfortellinger, og jeg vil løfte frem to. Den ene er fortellingen om Moses og israelsfolket og hvordan Gud befrir dem fra slaveriet i Egypt.

Den andre er fortellingen om Jesus som innstifter nattverden, og hvordan dette innleder en tradisjon, en ny handling som skal overleveres stadig nye generasjoner.

Den første, fortellingen om Moses, strekker seg over lang tid. Men jeg vil se på hvordan den begynner og hvordan den slutter. Den første hendelsen i denne historien er at Moses er på et sted – egentlig et nesten tilfeldig sted – og så åpenbarer plutselig Gud seg for Moses i en tornebusk som brenner uten å brenne opp. Tre forhold ved denne åpenbaringen:

– For det første: Gud kommer fordi han har har sett sitt folks nød…

– For det andre: Gud har steget ned for å befri sitt folk

– For det tredje: På dette stedet hvor Gud og menneske møtes, er jorden hellig – men det sies ikke noe om hvor helligheten slutter, helligheten er ikke avgrenset

Så følger hele den lange historien hvor Moses blir leder for folket sitt, forhandlingene med Farao, og endelig befrielsen, når de selv går tørrskodd gjennom havet, mens Faraos hær drukner bak dem. Når folket er kommet i trygghet på den andre siden av havet, når de er frie, da bryter Moses og israelittene ut i en lovsang.

De synger!

*

Da Jesus innstiftet nattverden, skjedde det under et påskemåltid som ble feiret hvert år – og dette måltidet var en ihukommelse av den store befrielsen som hadde skjedd under ledelse av Moses. Og i ihukommelsen skjedde det underlige at hver og en som deltok i påskemåltidet, ble en del av den historien som de feiret. Historien ble levende på nytt, ble nærværende midt blant dem, som noe mer enn en erindring, historien ble til et håp og en forventning om at den Gud som en gang hadde befridd dem, kunne gjøre det igjen.

I påskemåltidet gjenoppstår historien i fortettet form. Og den slutter med lovsang. Det siste som fortelles om påskemåltidet som Jesus feiret med disiplene kvelden før han døde, det er at de sang lovsangen.

Lovsangen er en iboende del av påskemåltidets liturgi, og er med på å gjenskape fortellingen om da folket ble befridd.

Når vi feirer nattverd i vår tid, ser vi det samme mønsteret. Før nattverden skal deles ut i en ortodoks kirke, roper presten: DET HELLIGE FOR DE HELLIGE.

Det er en reminisens, en avspeiling, av det Moses opplevde ved tornebusken. Nattverdfeiringen, som kanskje til og med en del av oss lutheranere vil mene er gudstjenestens sentrum, bærer fremdeles de samme elementene som fortellingen om Moses. For der hvor fortellingen om Moses var selve ur-narrativet for Jesus, er fortellingen om nattverden ur-narrativet for den kristne kirke, og rommer de samme momentene, det er bare det at synsvinkelen utvides, nå er det ikke bare ett folks nød, men verdens nød det gjelder:

– For det første: Gud kommer fordi han har har sett verdens nød…

– For det andre: Gud har steget ned for at verden skal ha liv…

– For det tredje: På dette stedet hvor Gud og menneske møtes, ved alterbordet, er jorden hellig – men det sies ikke noe om hvor helligheten slutter, helligheten er ikke avgrenset

Og så er det sangen. Sangen er en del av det samme narrativet, den samme fortellingsstrukturen; Moses sang, Jesus og disiplene sang, og vi synger.

Tornebusken var ett sted. Men kristne samles i dag på steder over hele verden. Nattverden feires over alt. Noe av det som synges, er fellesgods, og løfter forener alle steder i en felles sang. Mens noe er farget av det enkelte sted, og bringer stedets liv og erfaringer inn i fellesskapet gjennom sang.

*

Enhver salme er preget av en historie – av faktiske steder, av faktiske hendelser, av virkelige personer.

Salmene er kulturbærere. De er noe av det som bærer kulturen. Og de bærer elementer fra den kulturen de er oppstått i. Men salmene står samtidig alltid i et kritisk forhold til den kulturen de er en del av – fordi de løfter kulturen inn i lyset fra Guds åpenbaring i Jesus Kristus.

Kanskje kan vi si at salmen befinner seg i et brennpunkt mellom menneskelig kultur og Guds åpenbaring, hvor kulturen belyses, berikes, beåndes og forvandles av åpenbaringen?

I Johannes’ åpenbaring står det om det nye Jerusalem, den himmelske byen: ”Alt det dyrebare og verdifulle folkene eier, skal de føre inn i den.”

Hva er det dyrebare og verdifulle vi eier?

Kultur, vidt forstått, rommer mye dyrebart og verdifullt.

På en måte er dette et kjennetegn på gudstjenesten som sådan.

Vi bærer inn enestående kulturprodukter: Brød. Vin.

Vi bærer inn penger som vi har arbeidet for.

Vi bærer inn oss selv og våre historier og våre kropper og alt som disse kroppene er preget med.

Og i gudstjenesten skjer det – at alt dette, som allerede var dyrebart og verdifullt, det forandrer seg, det får en annen betydning, det kommer i Guds tjeneste, det blir til formidlere av Guds nåde til mennesker. Både brødet, vinen, pengene som det kan hefte så mye urett ved, og vi selv – alt blir stilt i tjeneste for den hellige Gud.

Det samme med ordene og tonene. I seg selv kan de være enestående kulturprodukter. Og de bærer alltid noe med seg fra det stedet og den tiden de er blitt til i. Men når ordene og tonene OGSÅ blir preget av Guds åpenbaring i Jesus, da blir ordene og tonen noe annet enn allmenne viser og sanger, de blir også formidlere av Guds nåde. Det vi bringer som en takkegave til Gud, mangedobles av Gud og blir til noe som kan bringe nåde til mange.

*

Troen er båret til oss av mennesker fra andre steder og andre tider. Kirken er et fellesskap som strekker seg gjennom historien, et fellesskap som hele tiden akkumulerer nye verdier.

Men i gudstjenesten og i nattverden er vi sammen med slektene som gikk før oss, og vi er forbundet i et usynlig nettverk med alle andre steder, det er som usynlige bekker som renner mellom verdens døpefonter, og alle sanger som lyder i kirken, er en del av det samme koret, et kor av syndere som er blitt benådet og fattige som har fått tilsagnet om Guds rike.

*

Hva er dette at vi synger – hva er sang – som fenomen?

Det er det sikkert mange som har tenkt mye på.

Sang kan skje helt ubevisst. Man kan gå og nynne mens man rydder. Et barn kan synge på en melodi mens det leker. Kanskje synger man fordi man er rolig, eller kanskje blir man rolig fordi man synger. I hvert fall blir barn rolige av å høre foreldrene synge. Ikke fordi de synger så fint, men fordi det er foreldrenes stemme.

Men sang kan også skape en slags felles ekstase, som når fotballsupportere synger sammen, eller når en afroamerikansk menighet svarer som et entusiastisk kor på en karismatisk form for forkynnelse.

Sang kan være spontan – og den kan være planlagt.

Av og til kan den sangen som virker spontan og fri, være ganske ufri – og andre ganger kan den som virker planlagt, være spontan.

Å synge er personlig.

Mange føler at sangstemmen avslører noe om dem. Mange tror de ikke kan synge. Mange har usikkerhet på egen sangstemme.

Jeg tror det synges mindre enn før.

Men i dag sier vi:

La alle steder synge med.

Alle steder og alle slags stemmer. Rare, rustne stemmer. Storslåtte, malmfulle røster.

I studietiden var jeg pianist på gudstjenestene til studentmenighetene i Oslo. De ble avholdt i Slottskapellet på den tiden. En gang kom det inn en svær fyr som så ut som han hadde vært utendørs i noen uker. Han hadde en utrolig kraftig stemme, han hadde null sjenanse for å synge, uansett om han kunne salmene eller ikke, og han i hvert fall doblet styrken på salmesangen. Det var en buldrende, knirkende, skjelvende, ustemt og likevel mektig stemme. Den løftet hele gudstjenesten.

Hvem vet hvilke steder den stemmen hadde vært?

La alle steder synge med.

Det er en anerkjennelse av verdien i menneskers og steders ulike kulturer.

Og: Det er en motvekt til prestasjonskulturen. Salmesangen er for alle. Selvsagt er det støttende med et godt kor, og selvsagt tilfører det noe svært verdifullt når man, slik vi hadde i går, har gode kor som er med. Men nettopp da blir det, tror jeg, enklere for den sjenerte å delta, og da vil også den rustne, brummende stemmen tilføre fellesskapet noe – noen overtoner, eller undertoner, en klang som ellers ikke ville vært der.

La alle steder synge med.

Det er det vi skal belyse i dag, med alt som skal skje av foredrag, seminarer og av samtale, stemmebruk og SANG.

Legg att eit svar

Epostadressa di blir ikkje synleg. Påkravde felt er merka *