Nærlesing av noen salmetekster – forsøk på et postmoderne perspektiv

Foredrag av Eyvind Skeie
Salmens dag 2016
Nordstrand kirke, april 2016

1 Nærlesing

Begrep fra nykritikken, som hører til postmodernismen. Nærlesing innebærer å undersøke og analysere de virkemidlene som er brukt i teksten, se på hvilke motsetninger, spenninger og konflikter som råder og hvorledes dette kan koples opp til temaet i teksten. Brudd med hverdagsspråket og hvordan spenning skapes i teksten. Hensikten med språket er å skape spenning. Nærlesingens mål er ikke å nå frem til en endelig lesing og tolkning av teksten, men å åpne tekstens refleksjonsrom i lys av spenningen i teksten. Postmodernistisk litteratur viser oppløsning og brudd, gjennom anti-holdninger som gjør at det meste kan virke rotløst og uten faste verdier. Tomhet, fravær og stillhet er begreper som er blitt brukt om postmodernistisk litteratur, i den forstand at språktegnene ikke viser ut over seg selv, men bare til verksinterne fenomener og ikke til en virkelighet bakenfor. ”Små sannheter” viser ikke lenger til ”store sannheter” (Aristoteles uten Platon). Dekonstruksjon, mangfold og relativisme er akseptert. Kirken/kristendommen er bare en av flere aktører, og ingen representerer sannheten med stor S.

2 Den postmoderne folkeligheten

I den postmoderne tekstveven blandes likt og ulikt, høytidsspråk og hverdagsspråk, klassiske kulturuttrykk opptrer i spenning med folkekulturen. I så måte har N13 er klart postmoderne preg, for eksempel ved ”Nå har vi vaske golvet”, ”Nå er den hellige time”, sanger ved Bjørn Eidsvåg, populære gospelsanger, kirkeviser, bibelsanger og sikkert også annet. Redaksjonelt har dette sikkert hatt å gjøre med stikkord som ”sjangerbredde,”, ”folkekirke”, ”salmeboken i hjemmet”  og andre slike formål å gjøre, Men det gir en spenning i hele materialet, og denne spenningen kan vi mene avspeiler noe av det som ligger i en postmoderne tilnærming til tekster og kulturuttrykk.

3 Kirkens tapte? kulturkraft i det postmoderne samfunn

Noen sanger vandrer fra folkedypet og inn i salmeboken. Få (om noen) salmer går fra salmeboken og ut i folkedypet. Ser vi på svært mye folkelig salmebruk, på cd-innspillinger, (jule)konserter, radioprogrammer og f eks salmekonserten under Olavsfestdagene, vil vi se at de aller fleste tekstene er skrevet på 1800-tallet (eller 1700-tallet), noen få fra 1900-tallet. Spørsmålet reises om hvordan salmen (tekst og melodi) skal gi mennesker i det postmoderne samfunnet gyldig livstolkning. Et dyptgående spørsmål kirkens nærhet til menneskene, og om kirkens mandat i forkynnelse, diakoni og kunst. Frostenson mente at alle salmer fra tidligere århundrer rett og slett måtte revideres (re-videre er å gjense den tapte visjonen i tekstene).

4 Finnes postmoderne salmer i N13?

Ut fra en litterær beskrivelse av postmodernismen, finnes det knapt slike salmer. Men la oss se på nr. 834, tekst Jon Fosse. Nærlesing av teksten viser indre språklig sammenheng, for eksempel gjennom stigningen i de tre versene fra ”jord” til ”natt” og til ”Gud”, og med gjentakelsen av ”jord” og ”nattevrimmel” før spenningen løses ut i ”du lyser fram hans himmel”. Et av tekstens klangrom finnes i Salme 139, hvor vi har de samme ordene, ikke minst ”mørket er som lyset”, men også ”jordens dyp”. Det kan også hende at Bo Setterlinds versjon ”Det fins ett hav” klinger med. Fosses dikt/salme blir en ”dødstekst med lys”. Om vi ser ”Det finst frå Gud i alt som er” som et vendepunkt i teksten, gir det interessant spenning. Her sier Fosse ikke at ”Gud finst i alt som er”, han unngår en panteistisk formulering. Gudsnærværet, ”hans himmel” lyses frem gjennom den som er tiltalt som ”du”, og som er ”hans verd”. Vendingen skjer mot gudsmysteriet slik det ”lyser fram” i det menneskelige. Aner vi i dette en skjult inkarnasjonstanke? I hvert fall ser vi en ”himmel” som ikke er utenfor menneskets verden, men sterkt forbundet med den. Dette kan vi kanskje kalle minimalistisk eller reduksjonistisk, og dermed i slekt med en postmoderne posisjon.

5 Fragmenter

Et kjennetegn på det postmoderne er dekonstruktivisme, som og kan kalles fragmentering. Man har forlatt troen på en filosofisk, ideologisk eller religiøs helhet. I nr. 366, v 3 finnes det et mulig språk som kan antyde noe av dette. Selv om denne teksten, ikke minst ved sitt refreng og sin øvrige ordbruk har en klar tiltale til Kristus, er selve ordet ”fragmenter” et signal om at det ikke lenger er mulig å fastholde alle kontraster og spenninger i et eneste meningsfullt bilde. Et interessant spørsmål kunne være om denne teksten vil endre karakter om vers 2 og vers 3 bytter plass. Ved å sammenstille versene slik de nå er, fastholder teksten et budskap om ”handling” som ”skaper håp”. Dette gir ”fragmenter” eller ”hvert bilde” en innramming av kristne livstolkning og etikk.

5 Kontraster

Nr. 26 (Solbarn, jordbarn) har på kort tid blitt godt kjent. Teksten er rytmisk med rim, men de fem versene beveger seg fremover ved hjelp av kontraster og fragmenter. Refrenget anvender et fremmed ord på Kristus, ”Stjernebarn”, noe som både kan henspille på Betlehemsstjernen og på Jesu preeksistens, samtidig som det klinger inn mot noe ”ubestemt nyåndelig”. Vi kan ikke være sikre på at det virkelig handler om Jesus. Dette utgjør kanskje og en form for ”tilfredsstillende hemmelighet” for oss som vet at det er Jesus, slik det også er i legender. Vi avkoder språket ut fra den øvrige sammenhengen som teksten tilhører. I vers 4 vendes teksten mot  mot gudsperspektivet og blir til en bønn i vers 5.

6 Uklart subjekt

Et fenomen i postmodernismen er at subjekt og objekt blir borte i språkspillet/teksten. Teksten blir dermed ikke lenger et klart budskap fra en person til en annen. Den blir heller et rom som forfatter og leser befinner seg i sammen, med hver sine perspektiver. Nr. 726 (Menneske, du som har kunnskap) har noe av dette ved seg. I denne salmen er det ingen som fører ordet, om vi tenker på menneske eller Gud. Teksten har, bokstavelig talt, oppstått fra jorden. Det står fritt for oss som møter teksten om vi skal oppfatte den som Guds tale til oss, som et medmenneskes formaning eller som ”Ropet fra en såret jord”. Det finnes ikke noe gudsbegrep i teksten, bortsett fra det vi kanskje kan ane i ordene ”den hellige duften fra skapelsens gry”. Språkspillene i teksten er en blanding av naturvernspråk, økologisk språk, økosofisk språk og gjerne også politisk, ”din grådige råvarejakt”. Noen kan mene at denne teksten befinner seg utenfor rammene for en kristen salmetekst, mens andre vil si at ”vi trenger en slik tekst” og at den blir gitt mening ved å være en del av gudstjenestens liturgi og kirkerommets symbolunivers. Det underlige er at teksten får en egen autoritet når den synges av mange.

7 Postmoderne salmebruk?

Anders Frostenson, som i noen av sine dikt og salmer fremstod som modernist, lanserte begrepet punktsalme. Det var nettopp en salme som ikke skulle si alt, men være et punkt av refleksjon eller tilbedelse i det liturgiske forløp. Han så på punktsalmen som et slags ikon, et språkbilde med musikk, til refleksjon i den estetisk/emosjonelle dimensjonen av gudstjenesten. Arnold Eidslotts dikterstemme i salmeboken kan illustrere postmoderne salmebruk. Det postmoderne menneske er på jakt etter tekster, utsagn og stemmer som har betydning, om ikke for alt, så i det minste for noe. Nr. 176 (Å, løft ham sakte ned) kan være et eksempel på dette. Teksten er en langsom betraktning med mange referanser, både til bibelfortellinger, mytologi og tanker fra modernismen, ”Nå segner tall og tegn”. Diktet etablerer en samtidighet som forsterkes når ordene fremsynges av mange. I nr 106 (Alt har du gitt oss, Herre) skjer det en poetisk eksplosjon, kanskje initiert av nyordet ”krybbefødte”, hvor Eidslott skaper en salmepoesi som ligger tungetalen nær. Den poetiske intensiteten hos Eidslott gir ordene gyldighet. Men hvem er det som fører ordet i vers 5, er det Gud som taler til dikteren, dikteren som taler til oss, eller begge deler?

8 Den postmoderne relativismen

I fragmenteringen ligger den postmoderne åpenheten, som både åpner for dialog og relativisme. I den postmoderne kulturen er det vanskelig å hevde den ene sannhet. Resultatet kan bli en depresisering av det kristne trosinnholdet. På spissen: den teologiske arv fra kirkefedre og reformasjon kjennes ikke lenger gyldig, men erstattes av ulike variasjoner av lengselen eller menneskets livsfølelse. Detteåpner for undring og spørs,mål på en ny måte i salmene. To eksempler hvor spørsmål erstatter bekjennelse, nr 729 (Kvar er du, Gud?) og nr. 75 (Vem har tänt den stjärnan?). I begge disse tekstene er svaret ikke å finne i den dogmatiske bekjennelse, men i det menneskelige livet. Perspektivet forkortes i stedet for å utvides, ordene finner sitt hjem her, i vår egen verden. Kanskje må vi inn til et slikt nullpunkt før vi igjen kan åpne det store perspektivet. Retningen ble allerede gitt av Svein Ellingsen i nr 100: ”Men ned fra forklarelsens høyder, der vi ville bo, går veien du vil vi skal vandre i kjempende tro”

10 Salmer som ikke er skapt

– Økologi/naturen: Vi må lære oss å synge om og til Kristus med Den nikenske trosbekjennelse: ”ved ham er alt blitt skapt”. Det finnes nesten ingen salmer om Kristus i skapelsen.

– Nye sanger om inkarnasjonen, Kristusmysteriet, om hvordan menneskelighet og guddommelighet er gjensidig skjult og åpenbart, i fortellingen om ham, i relasjonen til mitt medmenneske (sammenviklingen med Løgstrup),  og i gudstjenestens utveksling/drama/hellige handling.

– Lete etter nye uttrykk for menneskets livsfølelse i vår tid, stikkord ”fragmenter”, ”lengsel”, ”vandring”, ”pilegrim”. Må vi se i øynene at svært mange av de førmoderne salmene ikke har kommunikativ kraft ut over menighetskjernen? Vi trenger en salmepoesi som makter både å ha dyp erkjennelse av menneskers liv i dag og dyp hengivelse til Kristus. Stikkord: enkel overflate, store dyp.

– Kanskje må vi lete oss frem til en poesi og til språk(spill) som bryter med de fastlagte mønstre for en salme, i hvert fall når det gjelder rim, og kanskje også når det gjelder rytme. Men det har også å gjøre med bildeforståelsen, den poetiske konsentrasjonen, i tekstene.

– Vi trenger da å gjennomtenke på nytt hva som er betingelsene for felles sang. Det må skje i samarbeid mellom salmediktere, komponister – og menigheter som synger. På en eller annen måte må vi sprenge koralens formelle ramme, uten å miste musikalsk og tekstlig kvalitet. Dette må skje med kunstnerisk kraft gjennom diktere og komponister, og ikke bare ved å overta elementer fra populærkulturen til enhver tid.

– På en eller annen måte har dette å gjøre med konsentrasjon eller tilbaketrekning,  hvor den kirkelige ordkunst og tonekunst finner igjen sine kilder og klarer å åpne dem på nytt i vår egen (postmoderne) tid.

– Simon Grotrian, dansk postmoderne poet som også er salmedikter om salmen: ”Ja, den skal komme fra ét menneske til et andet menneske. Jeg kan ikke henvende mig til massen, med mindre det er Madsen med d”.

Så lite, og så stort!

Legg att eit svar

Epostadressa di blir ikkje synleg. Påkravde felt er merka *