Kategoriarkiv: Foredrag

La alle steder synge med

Innledningsforedrag av Sindre Skeie
Salmens dag 2016
Nordstrand kirke, april 2016

– La alle steder synge med.

I går var vi med på en salmereise gjennom Norge.

I løpet av den kvelden erfarte i hvert fall jeg at det betyr noe. Det betyr noe at flere stemmer løftes frem. Det skjer noe med fellesskapet når ulike steder får klinge med i fellessangen.

«La alle steder synge med».

Men hvorfor?

Hvorfor skal alle steder være med i sangen?

Bibelen begynner med lyden av en stemme. Guds Ånd svever over vannene på en øde og tom jord.

Så lyder stemmen.

«Det skal bli lys.»

Hvordan lyder Guds stemme?

Det vet vi ikke.

Men vi skal merke oss dette; at helt i begynnelsen manifesterer Gud seg som stemme, som lyd, som vibrasjoner, og mennesket skapes som et vesen som kan sanse slike vibrasjoner og selv frembringe dem – både som språk og som melodi.

Men gjennom urhistorien, altså de første kapitlene av Bibelen, er det lite sang. Eller, det vil si, trolig er det sang, men det fortelles det ikke om. Det sies lite (ingenting?) eksplisitt om sangen. Men kanskje er sangen bare en av de tingene som er så selvsagt at det ikke nevnes. En av de tingene som bare forutsettes.

*

Men sangen spiller en sentral rolle i flere sentrale bibelfortellinger, og jeg vil løfte frem to. Den ene er fortellingen om Moses og israelsfolket og hvordan Gud befrir dem fra slaveriet i Egypt.

Den andre er fortellingen om Jesus som innstifter nattverden, og hvordan dette innleder en tradisjon, en ny handling som skal overleveres stadig nye generasjoner.

Den første, fortellingen om Moses, strekker seg over lang tid. Men jeg vil se på hvordan den begynner og hvordan den slutter. Den første hendelsen i denne historien er at Moses er på et sted – egentlig et nesten tilfeldig sted – og så åpenbarer plutselig Gud seg for Moses i en tornebusk som brenner uten å brenne opp. Tre forhold ved denne åpenbaringen:

– For det første: Gud kommer fordi han har har sett sitt folks nød…

– For det andre: Gud har steget ned for å befri sitt folk

– For det tredje: På dette stedet hvor Gud og menneske møtes, er jorden hellig – men det sies ikke noe om hvor helligheten slutter, helligheten er ikke avgrenset

Så følger hele den lange historien hvor Moses blir leder for folket sitt, forhandlingene med Farao, og endelig befrielsen, når de selv går tørrskodd gjennom havet, mens Faraos hær drukner bak dem. Når folket er kommet i trygghet på den andre siden av havet, når de er frie, da bryter Moses og israelittene ut i en lovsang.

De synger!

*

Da Jesus innstiftet nattverden, skjedde det under et påskemåltid som ble feiret hvert år – og dette måltidet var en ihukommelse av den store befrielsen som hadde skjedd under ledelse av Moses. Og i ihukommelsen skjedde det underlige at hver og en som deltok i påskemåltidet, ble en del av den historien som de feiret. Historien ble levende på nytt, ble nærværende midt blant dem, som noe mer enn en erindring, historien ble til et håp og en forventning om at den Gud som en gang hadde befridd dem, kunne gjøre det igjen.

I påskemåltidet gjenoppstår historien i fortettet form. Og den slutter med lovsang. Det siste som fortelles om påskemåltidet som Jesus feiret med disiplene kvelden før han døde, det er at de sang lovsangen.

Lovsangen er en iboende del av påskemåltidets liturgi, og er med på å gjenskape fortellingen om da folket ble befridd.

Når vi feirer nattverd i vår tid, ser vi det samme mønsteret. Før nattverden skal deles ut i en ortodoks kirke, roper presten: DET HELLIGE FOR DE HELLIGE.

Det er en reminisens, en avspeiling, av det Moses opplevde ved tornebusken. Nattverdfeiringen, som kanskje til og med en del av oss lutheranere vil mene er gudstjenestens sentrum, bærer fremdeles de samme elementene som fortellingen om Moses. For der hvor fortellingen om Moses var selve ur-narrativet for Jesus, er fortellingen om nattverden ur-narrativet for den kristne kirke, og rommer de samme momentene, det er bare det at synsvinkelen utvides, nå er det ikke bare ett folks nød, men verdens nød det gjelder:

– For det første: Gud kommer fordi han har har sett verdens nød…

– For det andre: Gud har steget ned for at verden skal ha liv…

– For det tredje: På dette stedet hvor Gud og menneske møtes, ved alterbordet, er jorden hellig – men det sies ikke noe om hvor helligheten slutter, helligheten er ikke avgrenset

Og så er det sangen. Sangen er en del av det samme narrativet, den samme fortellingsstrukturen; Moses sang, Jesus og disiplene sang, og vi synger.

Tornebusken var ett sted. Men kristne samles i dag på steder over hele verden. Nattverden feires over alt. Noe av det som synges, er fellesgods, og løfter forener alle steder i en felles sang. Mens noe er farget av det enkelte sted, og bringer stedets liv og erfaringer inn i fellesskapet gjennom sang.

*

Enhver salme er preget av en historie – av faktiske steder, av faktiske hendelser, av virkelige personer.

Salmene er kulturbærere. De er noe av det som bærer kulturen. Og de bærer elementer fra den kulturen de er oppstått i. Men salmene står samtidig alltid i et kritisk forhold til den kulturen de er en del av – fordi de løfter kulturen inn i lyset fra Guds åpenbaring i Jesus Kristus.

Kanskje kan vi si at salmen befinner seg i et brennpunkt mellom menneskelig kultur og Guds åpenbaring, hvor kulturen belyses, berikes, beåndes og forvandles av åpenbaringen?

I Johannes’ åpenbaring står det om det nye Jerusalem, den himmelske byen: ”Alt det dyrebare og verdifulle folkene eier, skal de føre inn i den.”

Hva er det dyrebare og verdifulle vi eier?

Kultur, vidt forstått, rommer mye dyrebart og verdifullt.

På en måte er dette et kjennetegn på gudstjenesten som sådan.

Vi bærer inn enestående kulturprodukter: Brød. Vin.

Vi bærer inn penger som vi har arbeidet for.

Vi bærer inn oss selv og våre historier og våre kropper og alt som disse kroppene er preget med.

Og i gudstjenesten skjer det – at alt dette, som allerede var dyrebart og verdifullt, det forandrer seg, det får en annen betydning, det kommer i Guds tjeneste, det blir til formidlere av Guds nåde til mennesker. Både brødet, vinen, pengene som det kan hefte så mye urett ved, og vi selv – alt blir stilt i tjeneste for den hellige Gud.

Det samme med ordene og tonene. I seg selv kan de være enestående kulturprodukter. Og de bærer alltid noe med seg fra det stedet og den tiden de er blitt til i. Men når ordene og tonene OGSÅ blir preget av Guds åpenbaring i Jesus, da blir ordene og tonen noe annet enn allmenne viser og sanger, de blir også formidlere av Guds nåde. Det vi bringer som en takkegave til Gud, mangedobles av Gud og blir til noe som kan bringe nåde til mange.

*

Troen er båret til oss av mennesker fra andre steder og andre tider. Kirken er et fellesskap som strekker seg gjennom historien, et fellesskap som hele tiden akkumulerer nye verdier.

Men i gudstjenesten og i nattverden er vi sammen med slektene som gikk før oss, og vi er forbundet i et usynlig nettverk med alle andre steder, det er som usynlige bekker som renner mellom verdens døpefonter, og alle sanger som lyder i kirken, er en del av det samme koret, et kor av syndere som er blitt benådet og fattige som har fått tilsagnet om Guds rike.

*

Hva er dette at vi synger – hva er sang – som fenomen?

Det er det sikkert mange som har tenkt mye på.

Sang kan skje helt ubevisst. Man kan gå og nynne mens man rydder. Et barn kan synge på en melodi mens det leker. Kanskje synger man fordi man er rolig, eller kanskje blir man rolig fordi man synger. I hvert fall blir barn rolige av å høre foreldrene synge. Ikke fordi de synger så fint, men fordi det er foreldrenes stemme.

Men sang kan også skape en slags felles ekstase, som når fotballsupportere synger sammen, eller når en afroamerikansk menighet svarer som et entusiastisk kor på en karismatisk form for forkynnelse.

Sang kan være spontan – og den kan være planlagt.

Av og til kan den sangen som virker spontan og fri, være ganske ufri – og andre ganger kan den som virker planlagt, være spontan.

Å synge er personlig.

Mange føler at sangstemmen avslører noe om dem. Mange tror de ikke kan synge. Mange har usikkerhet på egen sangstemme.

Jeg tror det synges mindre enn før.

Men i dag sier vi:

La alle steder synge med.

Alle steder og alle slags stemmer. Rare, rustne stemmer. Storslåtte, malmfulle røster.

I studietiden var jeg pianist på gudstjenestene til studentmenighetene i Oslo. De ble avholdt i Slottskapellet på den tiden. En gang kom det inn en svær fyr som så ut som han hadde vært utendørs i noen uker. Han hadde en utrolig kraftig stemme, han hadde null sjenanse for å synge, uansett om han kunne salmene eller ikke, og han i hvert fall doblet styrken på salmesangen. Det var en buldrende, knirkende, skjelvende, ustemt og likevel mektig stemme. Den løftet hele gudstjenesten.

Hvem vet hvilke steder den stemmen hadde vært?

La alle steder synge med.

Det er en anerkjennelse av verdien i menneskers og steders ulike kulturer.

Og: Det er en motvekt til prestasjonskulturen. Salmesangen er for alle. Selvsagt er det støttende med et godt kor, og selvsagt tilfører det noe svært verdifullt når man, slik vi hadde i går, har gode kor som er med. Men nettopp da blir det, tror jeg, enklere for den sjenerte å delta, og da vil også den rustne, brummende stemmen tilføre fellesskapet noe – noen overtoner, eller undertoner, en klang som ellers ikke ville vært der.

La alle steder synge med.

Det er det vi skal belyse i dag, med alt som skal skje av foredrag, seminarer og av samtale, stemmebruk og SANG.

Nærlesing av noen salmetekster – forsøk på et postmoderne perspektiv

Foredrag av Eyvind Skeie
Salmens dag 2016
Nordstrand kirke, april 2016

1 Nærlesing

Begrep fra nykritikken, som hører til postmodernismen. Nærlesing innebærer å undersøke og analysere de virkemidlene som er brukt i teksten, se på hvilke motsetninger, spenninger og konflikter som råder og hvorledes dette kan koples opp til temaet i teksten. Brudd med hverdagsspråket og hvordan spenning skapes i teksten. Hensikten med språket er å skape spenning. Nærlesingens mål er ikke å nå frem til en endelig lesing og tolkning av teksten, men å åpne tekstens refleksjonsrom i lys av spenningen i teksten. Postmodernistisk litteratur viser oppløsning og brudd, gjennom anti-holdninger som gjør at det meste kan virke rotløst og uten faste verdier. Tomhet, fravær og stillhet er begreper som er blitt brukt om postmodernistisk litteratur, i den forstand at språktegnene ikke viser ut over seg selv, men bare til verksinterne fenomener og ikke til en virkelighet bakenfor. ”Små sannheter” viser ikke lenger til ”store sannheter” (Aristoteles uten Platon). Dekonstruksjon, mangfold og relativisme er akseptert. Kirken/kristendommen er bare en av flere aktører, og ingen representerer sannheten med stor S.

2 Den postmoderne folkeligheten

I den postmoderne tekstveven blandes likt og ulikt, høytidsspråk og hverdagsspråk, klassiske kulturuttrykk opptrer i spenning med folkekulturen. I så måte har N13 er klart postmoderne preg, for eksempel ved ”Nå har vi vaske golvet”, ”Nå er den hellige time”, sanger ved Bjørn Eidsvåg, populære gospelsanger, kirkeviser, bibelsanger og sikkert også annet. Redaksjonelt har dette sikkert hatt å gjøre med stikkord som ”sjangerbredde,”, ”folkekirke”, ”salmeboken i hjemmet”  og andre slike formål å gjøre, Men det gir en spenning i hele materialet, og denne spenningen kan vi mene avspeiler noe av det som ligger i en postmoderne tilnærming til tekster og kulturuttrykk.

3 Kirkens tapte? kulturkraft i det postmoderne samfunn

Noen sanger vandrer fra folkedypet og inn i salmeboken. Få (om noen) salmer går fra salmeboken og ut i folkedypet. Ser vi på svært mye folkelig salmebruk, på cd-innspillinger, (jule)konserter, radioprogrammer og f eks salmekonserten under Olavsfestdagene, vil vi se at de aller fleste tekstene er skrevet på 1800-tallet (eller 1700-tallet), noen få fra 1900-tallet. Spørsmålet reises om hvordan salmen (tekst og melodi) skal gi mennesker i det postmoderne samfunnet gyldig livstolkning. Et dyptgående spørsmål kirkens nærhet til menneskene, og om kirkens mandat i forkynnelse, diakoni og kunst. Frostenson mente at alle salmer fra tidligere århundrer rett og slett måtte revideres (re-videre er å gjense den tapte visjonen i tekstene).

4 Finnes postmoderne salmer i N13?

Ut fra en litterær beskrivelse av postmodernismen, finnes det knapt slike salmer. Men la oss se på nr. 834, tekst Jon Fosse. Nærlesing av teksten viser indre språklig sammenheng, for eksempel gjennom stigningen i de tre versene fra ”jord” til ”natt” og til ”Gud”, og med gjentakelsen av ”jord” og ”nattevrimmel” før spenningen løses ut i ”du lyser fram hans himmel”. Et av tekstens klangrom finnes i Salme 139, hvor vi har de samme ordene, ikke minst ”mørket er som lyset”, men også ”jordens dyp”. Det kan også hende at Bo Setterlinds versjon ”Det fins ett hav” klinger med. Fosses dikt/salme blir en ”dødstekst med lys”. Om vi ser ”Det finst frå Gud i alt som er” som et vendepunkt i teksten, gir det interessant spenning. Her sier Fosse ikke at ”Gud finst i alt som er”, han unngår en panteistisk formulering. Gudsnærværet, ”hans himmel” lyses frem gjennom den som er tiltalt som ”du”, og som er ”hans verd”. Vendingen skjer mot gudsmysteriet slik det ”lyser fram” i det menneskelige. Aner vi i dette en skjult inkarnasjonstanke? I hvert fall ser vi en ”himmel” som ikke er utenfor menneskets verden, men sterkt forbundet med den. Dette kan vi kanskje kalle minimalistisk eller reduksjonistisk, og dermed i slekt med en postmoderne posisjon.

5 Fragmenter

Et kjennetegn på det postmoderne er dekonstruktivisme, som og kan kalles fragmentering. Man har forlatt troen på en filosofisk, ideologisk eller religiøs helhet. I nr. 366, v 3 finnes det et mulig språk som kan antyde noe av dette. Selv om denne teksten, ikke minst ved sitt refreng og sin øvrige ordbruk har en klar tiltale til Kristus, er selve ordet ”fragmenter” et signal om at det ikke lenger er mulig å fastholde alle kontraster og spenninger i et eneste meningsfullt bilde. Et interessant spørsmål kunne være om denne teksten vil endre karakter om vers 2 og vers 3 bytter plass. Ved å sammenstille versene slik de nå er, fastholder teksten et budskap om ”handling” som ”skaper håp”. Dette gir ”fragmenter” eller ”hvert bilde” en innramming av kristne livstolkning og etikk.

5 Kontraster

Nr. 26 (Solbarn, jordbarn) har på kort tid blitt godt kjent. Teksten er rytmisk med rim, men de fem versene beveger seg fremover ved hjelp av kontraster og fragmenter. Refrenget anvender et fremmed ord på Kristus, ”Stjernebarn”, noe som både kan henspille på Betlehemsstjernen og på Jesu preeksistens, samtidig som det klinger inn mot noe ”ubestemt nyåndelig”. Vi kan ikke være sikre på at det virkelig handler om Jesus. Dette utgjør kanskje og en form for ”tilfredsstillende hemmelighet” for oss som vet at det er Jesus, slik det også er i legender. Vi avkoder språket ut fra den øvrige sammenhengen som teksten tilhører. I vers 4 vendes teksten mot  mot gudsperspektivet og blir til en bønn i vers 5.

6 Uklart subjekt

Et fenomen i postmodernismen er at subjekt og objekt blir borte i språkspillet/teksten. Teksten blir dermed ikke lenger et klart budskap fra en person til en annen. Den blir heller et rom som forfatter og leser befinner seg i sammen, med hver sine perspektiver. Nr. 726 (Menneske, du som har kunnskap) har noe av dette ved seg. I denne salmen er det ingen som fører ordet, om vi tenker på menneske eller Gud. Teksten har, bokstavelig talt, oppstått fra jorden. Det står fritt for oss som møter teksten om vi skal oppfatte den som Guds tale til oss, som et medmenneskes formaning eller som ”Ropet fra en såret jord”. Det finnes ikke noe gudsbegrep i teksten, bortsett fra det vi kanskje kan ane i ordene ”den hellige duften fra skapelsens gry”. Språkspillene i teksten er en blanding av naturvernspråk, økologisk språk, økosofisk språk og gjerne også politisk, ”din grådige råvarejakt”. Noen kan mene at denne teksten befinner seg utenfor rammene for en kristen salmetekst, mens andre vil si at ”vi trenger en slik tekst” og at den blir gitt mening ved å være en del av gudstjenestens liturgi og kirkerommets symbolunivers. Det underlige er at teksten får en egen autoritet når den synges av mange.

7 Postmoderne salmebruk?

Anders Frostenson, som i noen av sine dikt og salmer fremstod som modernist, lanserte begrepet punktsalme. Det var nettopp en salme som ikke skulle si alt, men være et punkt av refleksjon eller tilbedelse i det liturgiske forløp. Han så på punktsalmen som et slags ikon, et språkbilde med musikk, til refleksjon i den estetisk/emosjonelle dimensjonen av gudstjenesten. Arnold Eidslotts dikterstemme i salmeboken kan illustrere postmoderne salmebruk. Det postmoderne menneske er på jakt etter tekster, utsagn og stemmer som har betydning, om ikke for alt, så i det minste for noe. Nr. 176 (Å, løft ham sakte ned) kan være et eksempel på dette. Teksten er en langsom betraktning med mange referanser, både til bibelfortellinger, mytologi og tanker fra modernismen, ”Nå segner tall og tegn”. Diktet etablerer en samtidighet som forsterkes når ordene fremsynges av mange. I nr 106 (Alt har du gitt oss, Herre) skjer det en poetisk eksplosjon, kanskje initiert av nyordet ”krybbefødte”, hvor Eidslott skaper en salmepoesi som ligger tungetalen nær. Den poetiske intensiteten hos Eidslott gir ordene gyldighet. Men hvem er det som fører ordet i vers 5, er det Gud som taler til dikteren, dikteren som taler til oss, eller begge deler?

8 Den postmoderne relativismen

I fragmenteringen ligger den postmoderne åpenheten, som både åpner for dialog og relativisme. I den postmoderne kulturen er det vanskelig å hevde den ene sannhet. Resultatet kan bli en depresisering av det kristne trosinnholdet. På spissen: den teologiske arv fra kirkefedre og reformasjon kjennes ikke lenger gyldig, men erstattes av ulike variasjoner av lengselen eller menneskets livsfølelse. Detteåpner for undring og spørs,mål på en ny måte i salmene. To eksempler hvor spørsmål erstatter bekjennelse, nr 729 (Kvar er du, Gud?) og nr. 75 (Vem har tänt den stjärnan?). I begge disse tekstene er svaret ikke å finne i den dogmatiske bekjennelse, men i det menneskelige livet. Perspektivet forkortes i stedet for å utvides, ordene finner sitt hjem her, i vår egen verden. Kanskje må vi inn til et slikt nullpunkt før vi igjen kan åpne det store perspektivet. Retningen ble allerede gitt av Svein Ellingsen i nr 100: ”Men ned fra forklarelsens høyder, der vi ville bo, går veien du vil vi skal vandre i kjempende tro”

10 Salmer som ikke er skapt

– Økologi/naturen: Vi må lære oss å synge om og til Kristus med Den nikenske trosbekjennelse: ”ved ham er alt blitt skapt”. Det finnes nesten ingen salmer om Kristus i skapelsen.

– Nye sanger om inkarnasjonen, Kristusmysteriet, om hvordan menneskelighet og guddommelighet er gjensidig skjult og åpenbart, i fortellingen om ham, i relasjonen til mitt medmenneske (sammenviklingen med Løgstrup),  og i gudstjenestens utveksling/drama/hellige handling.

– Lete etter nye uttrykk for menneskets livsfølelse i vår tid, stikkord ”fragmenter”, ”lengsel”, ”vandring”, ”pilegrim”. Må vi se i øynene at svært mange av de førmoderne salmene ikke har kommunikativ kraft ut over menighetskjernen? Vi trenger en salmepoesi som makter både å ha dyp erkjennelse av menneskers liv i dag og dyp hengivelse til Kristus. Stikkord: enkel overflate, store dyp.

– Kanskje må vi lete oss frem til en poesi og til språk(spill) som bryter med de fastlagte mønstre for en salme, i hvert fall når det gjelder rim, og kanskje også når det gjelder rytme. Men det har også å gjøre med bildeforståelsen, den poetiske konsentrasjonen, i tekstene.

– Vi trenger da å gjennomtenke på nytt hva som er betingelsene for felles sang. Det må skje i samarbeid mellom salmediktere, komponister – og menigheter som synger. På en eller annen måte må vi sprenge koralens formelle ramme, uten å miste musikalsk og tekstlig kvalitet. Dette må skje med kunstnerisk kraft gjennom diktere og komponister, og ikke bare ved å overta elementer fra populærkulturen til enhver tid.

– På en eller annen måte har dette å gjøre med konsentrasjon eller tilbaketrekning,  hvor den kirkelige ordkunst og tonekunst finner igjen sine kilder og klarer å åpne dem på nytt i vår egen (postmoderne) tid.

– Simon Grotrian, dansk postmoderne poet som også er salmedikter om salmen: ”Ja, den skal komme fra ét menneske til et andet menneske. Jeg kan ikke henvende mig til massen, med mindre det er Madsen med d”.

Så lite, og så stort!